 |
| Den store dalen - Grand Canyon. FOTO: Trine Haatuft |
|
 |
| Colorado-elven renner gjennom Grand Canyon - Den store dalen. FOTO: Trine Haatuft |
|
 |
| Den store dalen - Grand Canyon. FOTO: Trine Haatuft |
|
FLERE SAKER FRA USA
FLERE REISEBREV OG -TIPS
Vår leser Trine Haatuft hadde en fantastisk naturopplevelse i Grand Canyon i 2005, som hun vil dele med andre eventyrlystne lesere av ZINE travel:
De fleste har hørt om Grand Canyon og mange har til og med vært der. Nord i Arizona i U.S.A. ble Grand Canyon dannet for 1.7 billioner år siden. Hvert år besøker fire millioner turister dette flotte naturområdet. Med et landskap i alle regnbuens farger fortsetter de enormt store fjellkreasjonene å trollbinde mennesker år etter år. Regnet som et av verdens syv naturundere setter Grand Canyon uten tvil livet i et mer ydmykt perspektiv.
Nær ved å miste motet
For å oppnå det ultimate perspektiv mener jeg at det ikke er nok å gjøre som alle andre turister, stå på toppen, beundre den flotte utsikten og ta noen kjappe bilder. Nei, som med mye annet i livet så må en arbeide hardt for resultater, og det var derfor mitt reisefølge og jeg bestemte oss for å ta den vanskelige utveien. Vi bestemte oss for å gå på tur ned i dalen, campe i bunnen og så gå opp igjen dagen etter.
Dette er en tur som krever mye planlegging og som ikke bør gjennomføres av folk med hjerteproblemer, dårlig kondis og ellers svak helse. Selv om det i norsk sammenheng ikke er den lengste turen (ca 27 km totalt), og nordmenn flest er i god form, så er det mange forholdsregler en skal ta.
Som en "mountain ranger" så fint fortalte oss før vi begynte på den strabasiøse turen, så dør årlig folk fordi de overvurderer kondisjonen sin og undervurderer hvor lett det er å bli dehydrert, spesielt om sommeren. Da vi tok fatt på turen i juli 2005 var det stekende 43 grader i solen. Det er under slike værforhold mange innbiller seg at de klarer å gå ned dalen og opp igjen på samme dag, men dessverre ender sine siste dager i den vakre, storslåtte elvedalen.
DET ER OGSÅ FINT Å RAFTE
- på Grand Canyon
Med slike positive formaninger var vi klare for å ta fått på turen. Vi valgte en sti ned som heter South Kebab Trail. Den er ca 10 kilometer, men svært bratt og har få steder hvor en kan hvile i skyggen. Dessuten er det ingen steder for vannforsyning, så her skal en ha med seg nok væske og rasjonere det riktig.
Vi begynte turen relativt seint på dagen (rundt klokken 13), og traff kun folk som var på vei opp igjen og som kun hadde tatt seg et lite stykke ned i dalen for å beskue den flotte utsikten og dyrelivet litt ekstra. Alle spurte de oss om vi ikke var lovlig sent ute for å klare denne turen, men naive som vi var så skjønte vi ikke hvorfor folk var så nysgjerrige og bedrevitende.
En lang, lang tur
Men å møte folk på fjellet/i naturen er det samme over hele verden, vi mister hemninger og snakker med andre turgåere som vi har kjent dem hele livet. Og godt var det, for da de store utbruddene over den flotte naturen var over og da vi hadde gått en times tid skjønte vi at det var et godt stykke igjen til bunnen, og at det var få folk å spørre til råds hvis noe skulle gå gale.
Så med stekende sol i ryggen, solkrem i fjeset og tunge ryggsekker begynte det å gå opp for oss at dette kom til å bli en lang tur. Lite hjalp det å vite at rundt meg fantes det farlige dyr, og jeg så meg derfor titt og ofte om skulderen etter fjelløver, klapperslanger eller skorpioner. Grand Canyon har et svært rikt dyreliv, men de eneste som hadde energi til å være i nærheten av oss denne dagen var noen få ørner som lå og surfet på de varme luftstrømmene over hodene våre.
Trøtthet overtok redselen for farlige dyr og jeg gikk inn i en meditativ tankemodus hvor mantraet mitt var: et skritt til. Vi byttet om å gå først så vi begge fikk det psykologiske overtaket og vi kom inn i en jevn rytme. Når solen stekte for mye tok vi og vætet klærne våre for å kjøle oss ned i en kort periode. Men solen var sterk og da det kom noen små hvite skyer og dekket den til fikk vi igjen opp motet og skjønte fremdeles ikke hvorfor folk formanet oss om å være så forsiktige i Grand Canyon.
Det var da vi hadde gått nesten to tredjedeler av ruten at vi skjønte at igjen så er det moder natur som bestemmer. De små fine skyene vi hadde blitt så glade for å ha sett tidligere var nå store, svarte og faretruende nærme. At det på motsatt side av dalen også kom mye brun røyk fra en skogbrann gjorde ikke motet vårt akkurat større. Det begynte å regne, lyne og tordne. Vi hadde en storm rett over oss. Jeg ble livredd for å bli tatt av stormen, bokstavelig talt. Turstiene har ingen sikring på sidene og med en liten kropp på noen og 50 kg syntes ikke jeg det var særlig stas å være liten da. At sand blåste over alt og gjorde det vanskelig å se hjalp heller ikke. Husk at dette er et område hvor det ikke er mobildekning, og det er svært vanskelig for helikoptre å gjøre redningsforsøk. At det koster rundt 3000 dollar å bli reddet fikk også vikingblodet mitt til å strømme litt ekstra fort gjennom årene.
Så med tårer i øynene, klump i magen og sand i håret var overraskelsen og gleden stor da vi så til høyre. Der var det en søt liten brun hytte hvor vi kunne søke ly. Jeg så for meg et hus på prærien, unnskyld jeg mener et hus i elvedalen med koselig sofa og utsøkt proviantmat. Så latteren var derfor høy da vi oppdaget at det var kun tre små toaletter i hytten. Vi så for oss helikopteret som reddet oss ut fra dalen og overskriften i alle tabloidavisene: Reddet fra toalett i Grand Canyon- Turen som gikk rett i do.
Det var godt å le etter å ha vært så redd og det virket som om også uværet roet seg. Vi bestemte oss for å fortsette turen ned mot campingplassen. Nå begynte jeg virkelig å kjenne det i beina og jeg som hadde vært så glad for nedoverbakkene i begynnelsen begynte å bli mektig lei de stupe bakkene og trappetrinnene. Beina begynte å kjennes ut som blyklumper og det var vanskeligere og vanskeligere å holde balansen på den tørre sanden. Trappene som jeg hadde hoppet så lett i begynnelsen var det nå strev med å treffe. At bunnen heller aldri kom til syne gjorde dessuten motløsheten større. Det var på denne tiden vi begynte å skjønne at det faktisk ikke er bare bare å utforske Grand Canyon som ekstremsport. Jeg forstod den bokstavelige betydningen av navnet så mye bedre, men hadde knapt nok overskudd til å overveie innholdet.
Gleden da vi så Colorado River i bunnen var derfor stor, og vi forstod at vi var nær målet for dagen. Etter å ha gått over en lang og flott jernbro var vi så nærme målet, men akk så trøtte at vi bare la oss ned i sanden for å hvile. At det kunne krype skorpioner rundt oss betydde mindre nå. Det verste i ettertid er at jeg var for trøtt til å ta bilder av en elv og natur som er det vakreste jeg noen gang har sett. Der nede, mellom daler i alle regnbuens farger lå en flott sandstrand. Stranden var så ren og hvit at jeg hadde hallusinasjoner om at jeg hadde kommet til Paradis, og at alle mine synder ble tilgitte.
Men Adam var ikke lenge i Paradis, og vi skjønte at vi måtte ta beina fatt igjen og gå den siste kilometeren bort til campingplassen.
Base Camp: Bright Angel Campground
Vi ankom campingstedet (plass må bestilles på forhånd og koster ca. 20 dollar) rundt klokken 17. Vi fikk knapt satt opp teltet og badet i den varme elven før det ble mørkt. Rundt oss var det mange andre backpackere og jeg synes det var ganske betryggende å vite at vi hadde folk i nærheten skulle en bjørn eller fjelløve dukke opp.
Selv da mørket hadde senket seg var temperaturen fremdeles veldig høy. Men motet og humøret steg betraktelig da vi varmet noen hot-dogs og serverte de med litt vodka/sitronbrus. Vi visste at det nok ikke var for lurt å drikke for mye alkohol siden vi allerede var så dehydrerte, men samtidig så var det noe magisk å sitte i bunnen av Grand Canyon og drikke cocktails. Selv om vi visste at vi hadde mange folk rundt oss, så vi ingen i bekmørke og hørte heller ingenting utenom litt dyrelyder fra tid til annen. Det føltes som om vi var alene i verden og at alt var godt. Vi delte stillheten sammen og var utrolig glade for at vi var kommet ned i god behold. Likevel, lå det noen tanker i bakhodet mitt da jeg gikk og la meg hvor jeg lurte på hvordan i all verden turen opp dagen etter skulle gå.
Men utslitt som jeg var sovnet jeg med en gang og da jeg våknet morgenen etter hørte jeg alle rundt oss pakke og dra. Nå hadde vi virkelig stedet alene, dvs. med unntak av en snakkesalig Fear and Loathing in Las Vegas type som ikke ville la oss være alene. Da han endelig var ferdig med monologen sin var det blitt så sent at vi pakket sammen. Vi bestemte oss for å ta beina fatt igjen og begynte turen mot Bright Angel Trail.
AKTIV FERIE?
- finn tips og inspirasjon her
Trapp, etter trapp, etter trapp
Dette er stien de fleste velger for å gå tur på, den har tre steder med vannforsyninger og mange skyggelagte områder. Den er langt fra så bratt som South Kebab stien, men er derimot 7 km lengre.
Turen begynte ved Colorado elven. Da jeg så en liten hytte med toalett og telefon fasiliteter følte jeg det nesten som om jeg var tilbake i sivilisasjonen. Illusjonene ble derimot sterkt ødelagte da en gresshoppe å størrelse med hånden min stod på toalettlokket og så på meg med store, forskrekkede øyne. I skålen lå det en svart bille og svømte, mens på gulvet krydde det av små, Gud vet hvilke krypdyr. La meg bare si at jeg ikke måtte på do lenger og fikk en ekstra piff til å ta fatt på turen opp igjen.
Amerikaneren som vi hadde snakket med tidligere hadde mast hodet av oss, men hadde likevel gitt oss noen gode råd. Han kjente dalen ut og inn som sin høyre hånd og hadde tråkket sine utslitte snickers opp og ned ørten stier, år etter år. Som ferskinger i elvedalen anbefalte han oss å bade i Colorado elven før vi begynte på turen opp. Selv om mantraet ett skritt til var tilbake i hodet, tok vi oss bryet verdt om å gå litt utenom løypen. Jeg la meg ned i den kalde, klare elven med alle klærne på og lot det rene vannet kjøle ned min opphetede kropp.
Mer kjøtt på beina
Bright Angel Trail ble opprinnelig tråkket av Havasupi indianere og selv om de ikke var fysisk tilstede denne dagen følte jeg meg likevel nær indianerne og deres pakt med naturen. I juli 2005 var indianerne byttet ut med noen blekansikte turister som tråkket sine trøtte bein oppover stien. Vi traff mange folk som alle stilte det samme spørsmålet: Hvor langt er det igjen til toppen/bunnen? Det oppstår lett vennskap og da vi badet i et lite fossefall traff vi et par fra Canada som hadde trosset alle råd og var på vei opp dalen samme dag som de hadde gått ned. Selv om de begge var i veldig god fysisk form forstod vi at en ikke skal ta denne sjansen da hun nettopp hadde besvimt av heteslag. En annen Grand Canyon fan som minnet om en Pierce Brosman tolkning av James Bond hadde akkurat gitt henne litt ginseng og hun holdt på å kvikne til igjen. Jeg synes det var nesten som om å dope seg i OL, men holdt munnen min lukket og bare nøt det naturlige flotte spastedet midt i elvedalen.
Turen fortsatte og jeg lurte flere ganger på om jeg kom til å klare å komme til toppen i live. Jeg tvang meg til å drikke det dårlige, varme vannet og begynte så smått å få hallusinasjoner om cola og hamburgere. Mens jeg tok et skritt av gangen tenkte jeg på hvor godt kjøtt er og jeg ble overbevist om at mennesker ikke er lagd for å være vegetarianere.
Men vi holdt ut og da vi ankom Indian Garden ca klokken 15 anbefalte de andre som allerede hadde kommet dit å vente til etter klokken 16 med å fortsette turen da solen ville være mindre sterk. Så vi la oss ned på benkene, spiste mat og drakk mye vann. Det var deilig å ta en velfortjent pause, og det sunne paret som vi hadde sett tidligere må ha sett hvor trøtte vi var for de gav oss noe ekstra salt for at vi ikke skulle bli mer dehydrerte. Jeg var glad for at jeg klokelig hadde holdt munnen min lukket tidligere, og skjønte at alle vil alle godt når vi tester våre fysiske grenser i Grand Canyon.
Mål
Det siste stykket av stien blir kalt "the sigsag" siden stien går frem og tilbake alt for mange ganger i sikksakk-mønster. Det er veldig vanskelig å se hvor langt en er kommet og en tror hele tiden at det ikke er langt igjen til toppen. Vi trodde at vi flere ganger var nær målet, men skjønte først da det begynte å bli ekstremt folksomt rundt oss at vi var i nærheten. Det var nå blitt mørkt og redselen kom tilbake. Ikke stolte jeg på beina mine som skalv og ikke likte jeg at det var så nært kanten, at det var så lite som skulle til for å snuble i den varme sanden.
Men lettelsen og gleden var stor da vi så lyset fra toppen som kun var et par hundre meter foran oss. Jeg var så trøtt, men likevel så stolt for å ha gjennomført hele turen. Da vi var oppe var det for mørkt til å legge merke til utsikten. Men etter en todagers tur i Grand Canyon var det ikke naturen lenger som var det viktigste. Vi trengte mat og bestemte oss for å bestille, ja hamburger og cola på turistrestauranten. At vi luktet og var skitne brydde vi oss ikke om. Faktisk så lo vi godt av de oppdressete og sminkete damene ved siden av oss. De virker så overfladiske og lite ydmyke. De hadde ikke vært i bunnen av Grand Canyon, nei.
Utstyrsliste:
Vann (ta gjerne med håndklede, væt det og ta det på hodet for å unngå heteslag)
Salt mat
Solkrem
Ekstra lag med klær
Fotoapparat
Caps
Gode tursko
Flere par sokker
Nødhjelpsskrin
Mat (frukt, hot dogs, chips, sjokolade, dette er ingen slanketur!)
Telt (mange reiser uten og sover på benkene i bunnen når det er på det varmeste)
Sovepose (strengt tatt ikke nødvendig i løpet av de varmeste månedene)
Stormkjøkken
Solbriller
Liggeunderlag
Fyrstikker
Plastposer (alt som en tar med inn i Grand Canyon skal en også ta med ut)
Dopapir
Kart, kompass og reiseskildringsbok om Grand Canyon
Ta med så lite som mulig! Det er lang vei opp igjen (hvis en ikke gjør avtale med rangerne og får de til å ta opp bagasjen på hestene)
VIL DU FORTELLE ANDRE LESERE AV ZINE TRAVEL OM DINE REISEOPPLEVELSER?
- send reisebrev og noen bilder til info@zinetravel.no
HAR DU ET SMART REISETIPS?
- del det med oss andre her
|
