TEKST: Jillian Macdonald
Publisert: 6.august 2007 kl 16:20
Sist oppdatert: 6.august 2007 kl 16:21 |
   |
| |
|
UDs landsider. Oppdatert informasjon om alle land i verden, kontaktinfo til ambassader og generelle reiseråd.
CIA Factbook. Amerikansk etteretnings websider. Verdens beste nettsted på oppdaterte fakta om land.
Vaksiner. Folkehelseinstituttets sider om vaksiner i hele verden.
|
| |
Hovedstad: Ottawa (1,1 mill innbyggere)
Areal: 9,984 670 km²
Innbyggertall: Ca 33 millioner (juli 2007)
Offisielt språk: Engelsk, fransk
Tidssone: Canada opererer med seks tidssoner. Sonene går fra 3,5 – 8 timer bak Norge ved normaltid.
Visum: Nordmenn trenger ikke visum for opphold i landet i inntil 90 dager.
Valuta: Kanadiske dollar à 100 cent.
Vaksine: Nordmenn trenger ingen vaksiner for å reise til Canada.
Klima: Canada har et typisk kystklima. I områdene rundt Rocky Mountains kan vintertemperaturen synke helt ned i –18 grader, mens den om sommeren ligger på 20 grader. Ellers kan man si at Canada har et tilnærmet likt klima som Norge hvis man tenker sommer- og vintertemperatur.
Beste tid å reise: Sommeren er strålende, men vår og høst best. Da er prisene lavere og turistene færre.
Religion: 45% katolikker, 30% ortodokse og 17% muslimer.
|
| |
|
OM NOOTKA: Nootka Island Trail slynger seg mellom Louie Bay på nordsiden av øya, og Yuquot (Friendly Cove) på sørsiden. Den krysser utsøkte strender og tidevannshyller, samtidig som den tar deg med til innlandet med steinete åkrer og dype elvemunninger. De som allerede har vært her, vil helst holde turen hemmelig. Til sammenligning med the West Coast Trail, som nå er nedtråkket av turgåere, er den 35 kilometer lange Nootka Trail dårlig markert og veldig sjelden vedlikeholdt. Vær forberedt på å vandre i «bushen». Vandrere må ta fullt og helt ansvar for seg selv, og blir rådet til å ha med seg en bærbar militærradio, da den eneste kilden til hjelp kommer fra ansatte ved fyrtårnet i Yuquot.
KOMME SEG HIT: Øya Nootka ligger rett utenfor vestkysten av Vancouver Island. Man ankommer Yoquot (Friendly Cove), hovedsamfunnet på sørvestspissen av Nootka, med båt eller seilfly. De nærmeste ankomstpunktene ved bruk av båt er Gold River og Tahsis, som også er avreisepunkt for båten MV Uchuck 111 til Yuquot. Når det gjelder fastlandet Vancouver, krysser det regelmessig båtferger til Nanaimo. Følg deretter oversiktlige kart fra Nanaimo og nordover til Campbell River, ta så vest til Golde River. Nootka Air flyr daglig fra Gold River (forhåndsbestilling påbudt) til nordspissen av Nootka Island.
DYREVERN: Det er et stort antall bjørner på Nootka, og sjansene er store for at vandrere støter på dem langs strendene. For øyeblikket assosierer ikke disse bjørnene vandrere med mat. Sørg for ikke å etterlate oppakning og mat innenfor deres rekkevidde.
KLIMAKALKULATOR: En person står for utslipp av 2703 kg CO2 ved å reise Oslo-Vancouver. Du gjør ingen bjørnetjeneste ved å betale kroner 519 i klimapass. Tvert i mot! Se mittklima.no
|
|
 |
| Et gammelt gjenglemt seilbrett og ungdommelig dristighet nedover strykene. FOTO: Frits Meyst |
|
 |
| Magisk lys i skogen ved Nootka i Canada. FOTO: Frits Meyst |
|
 |
| Klart vann gjør det lett å studere livet i sjøen. FOTO: Frits Meyst |
|
 |
| Her er ingen mobiltelefoner, ingen støy - bare du og tankene dine. FOTO: Frits Meyst |
|
 |
| Uten en skikkelig tidevannstabell å «navigere» etter, kan omveiene bli mange og lange. FOTO: Frits Meyst |
|
ALLE SAKER FRA CANADA
SE BILLEDGALLERI FRA EVENTYRLIGE NOOTKA HER
Det er mars 1778. Vi ror mot tidevannet for å komme oss til land på andre siden av lagunen. Vårt stolte skip, under kommando av Kaptein James Cook, er trygt ankret et godt stykke unna de knivskarpe steinene på revet. Men vi må jobbe hardt med årene for ikke å bli kullkastet av bølgene og smadret mot steinene. Vi har ingen idé om hva som venter oss på denne ukjente og muligens barbariske øya.
Gjennom dis og lyden av bølger som knuser mot revet, hører vi rop på et fremmed språk: «itchme nutka, itchme nutka» (som betyr «gå rundt») og ser vagt noen skikkelser som veiver med arme. Vi tror ropene betyr at vi har kommet til et nytt land som heter «Nootka», og fortsetter å ro så hardt vi kan. Plutselig omslutter havet oss fullstendig, og lyden av båten som splintres til pinneved mot steinene skjærer gjennom luften.
TRE ØKOSYSTEMER - ALLE PÅ ETT BRETT I BRASIL - les mer her
Slik ble Nootka oppdaget. I dag er det lettest å komme hit luftveien, og for bare noen timer siden droppet sjøflyet oss av i Starfish Lagoon, nær Louie Bay på nordenden av øya. Det er fem av oss, pluss Maddie, min trofaste og kjærlige hund. Vi vadet i land og har siden rotet oss gjennom tykk skog i 45 minutter, mot et sted som av en eller annen grunn kalles «den tredje stranda». Jeg går ut fra at det er en «første» og en «andre» strand her også.
Dette er min tredje tur til øya Nootka Island, en ur-perle som enda ikke er et nedtråkket stykke vestkystparadis. Den eneste måten å nå øya på er med sjøfly eller båt, som i dette tilfellet er en MV Uchuck III. Dette en gammel minerydder, pensjonert etter andre verdenskrig og som nå kjører langs denne kystlinjen mens den tjenestegjør øya. Men for å nå den nordlige delen av øya, der vi starter vår 35 kilometer lange vandring, må vi ta sjøfly.
For meg er Nootka Island en hjemkomst til min fortid, en hjemkomst til et liv med oppdagelser og en ny start. I 1981 flyktet jeg fra vanskelige tider i Vietnam for å finne et nytt liv. Først klarte jeg å komme meg til Indonesia og et sted som heter KuKu Garand Island. Her tilbrakte jeg et år i en flyktningleir før jeg dro til Canada. I begynnelsen var det vanskelig å bli akseptert, men med tiden ble Vest-Canada mitt hjem. På noen måter antar jeg at jeg forblir en «reisende», en utforsker, som Kaptein Cook. Nootka er et paradis for oppdagelser, fortsatt urørt og naturlig ulendt på alle måter.
Endelig er leieren vår klargjort for kvelden. De andre har kommet tilbake fra eventyret sitt i Tongue Point, og foran oss har vi en kveld med stjernetitting rundt bålet. De neste dagene vil kreve et utall av vandreferdigheter, så en god natts søvn vil komme godt med.
Vi er helt alene. Ingen butikker, ingen bosetning, ingen øl. Idet sjøflyet gled vekk fra lagunen i går, forsvant vår siste forbindelse med omverdenen på lang tid. Mobiltelefoner virker ikke her. Den eneste form for kommunikasjon ville vært gjennom en bærbar VHF militærradio.
På vår første ordentlige dag med fjellvandring tar det oss omtrent fem timer å nå fram til Calvin Creek. Fra tidligere erfaringer forsikrer jeg meg om at vi har med oss tidevanns-tabeller, som viser tidspunkt for flo og fjære. Disse skal guide oss fra stranden og inn i skogen, og sikre oss trygg passasje helt fram. Omtrent 75 prosent av stien går langs stranda.
Klarer man å rote med tidevannstider, kan man fort sitte der med skjegget i postkassa, inneklemt og etterlatt med kun kronglete veier ut. I flere slike områder blir vi guidet ved hjelp av flytebrygger, som tidligere vandrere har hengt igjen i trærne.
ROMANIA: DER BJØRNENE LUSKER - les mer her
Nootkas naturlig skjønnhet forbløffer meg fortsatt. Idet vi nærmer oss Calvin Creek, mitt absolutte favorittsted på øya, er jeg ikke det minste overrasket over å se de andre slenge ned ryggsekkene og løpe om kapp for å ha litt moro i det dype bassenget i bunnen av fossefallet. Her møter vi noen andre fjellvandrere, som har tatt risikoen og ankommet øya fra toppen av fossefallet, en av de vanskeligste og mest umarkerte stiene fra Crawfish Lake. Deres historier om «Lost» og det å gå seg vill, er utrolig spennende. På turen deres fra «oven» oppdaget de et etterlatt seilbrett, og mente bestemt at det burde testes. Testen ble utført ved å klyve oppover til toppen av fossen, for deretter å risikere den humpete og steinete «brett-turen» ned til bunnen. Alle med ansvar for eget liv.
Den idylliske beliggenheten og den klare blå himmelen gjør sitt til en enstemmig avgjørelse om å bli her i to netter. Blant alle trærne, rett rundt hjørnet for leirplassen vår, finner vi en liten håndlagd hytte. Det er nesten som et kapittel tatt ut av «Swiss Family Robinson», med gamle fiskegarn som hengekøyer, tømmer til møbler og dusinvis av flåter, der tidligere vandrere, kanskje til og med pirater, har inngravert navnene sine.
Det er vanskelig å forlate vakre Calvin Creek og den 1,5 km lange sandstranda. Men det er bare to dager til vi må være i Friendly Cove, der vi skal møte den beryktede MV Uchuck III, vår eneste mulighet til å komme oss vekk fra øya. I løpet av de neste fire timene går vi over alt fra sand og småstein til kampestein-strender. På veien passerer vi Bajo Point, et eldgammelt indianerreservat, hvor jeg definitivt føler nærværet av åndene fra fortiden. Det er ikke mye igjen av reservatet, men, under noen trær kan man ense nærvær og depresjoner der hvor de lange husene en gang stod. Jeg skulle gjerne ha somlet litt, for å kunne reflektere, men for å rekke å krysse ved Beano Creek med ryggsekkene, må vi være der ved lavvann.
TREKKING I ANDESFJELLENE - les mer her
De siste kilometerne mot Beano Creek er mildt sagt svært slitsomme. Bak meg hører jeg noen skrike: «Hvor langt er det igjen å gå på denne synkemyra med småstein? Dette er veldig slitsomt!»
Enda godt vi har konsumert en god del av matrasjonene våre, for å lette på vekten! Hele veien langs kystlinjene flyter det mengder med tømmer, forsvunne bøyger og andre rester etter skip som har krysset Stillehavet. I nærheten av Beano Creek blir vi overrasket av tre tenåringer som sliter med et enormt tau, tydeligvis skylt i land fra en fiskebåt ute på havet. Ungdommene tilbringer sommerferien på øya sammen med familiene sine, som eier de få hyttene som finnes der. Vi blir med på redningoppdraget, med en helt annen motivasjon i bakhodet: Vi oppdager at foreldrene har en god porsjon med øl i hytta.
Etter å ha «tauet» vår vei, slukket tørsten og nok en gang blitt overveldet av stjernebildet rundt leirbålet, sover vi søtt, mens vi forbereder oss på det som vil bli den tyngste dagen med vandring. Vår siste dag, mulig den tøffeste, men også den vakreste. Jeg har advart de andre om at de må være forberedt på mye brøyting gjennom denne tykke skogen, opp og ned ura, og fram og tilbake mellom strender. Tidevannet bestemmer ruten vår, og der det er mulig, krysser vi oddene ved stranden. Men mesteparten av turen vil gå i skogen.
«Bare fortell meg hvor mange flere kilometer med småstein jeg må synke ned i, Nam! Skogen kan jeg håndtere!», sier en av jentene. Foruten den tykke underskogen, enorme trær og plagsom mygg, føles skogen som om å være på en magisk og hemmelig tur; fantastisk utsikt fra klippene høyt der oppe, naturlige sjøgrotter langs strandkanten, - man finner nesten ikke ord!
Utmattet, men lykkelige ser vi omsider lysthuset ved Friendly Cove, morgendagens destinasjon, der vi skal krysse gjennom åkrer med bjørnebær og det eneste bebodde reservatet på øya. Kun èn familie er igjen i reservatet.
Vi slår leir omtrent en kilometer unna da vi ikke har lyst å nå noen form for sivilisasjon helt ennå. Med fjellstøvlene av og ryggsekkene slengt inn under et tre, dykker vi ned i det klare vannet i lagunen og vasker bort ethvert spor av en dags vandring. Etter at det siste av matrasjonene er spist og bålet nesten sloknet, forsvinner vi fort til teltene våre og inn i drømmeland.
Bortsett fra meg. I stillheten ved vannkanten hjelper øya meg å reflektere. Jeg er Nam Nguyen. Jeg kom fra Vietnam for å finne et nytt liv. Jeg fant Canada. Og så fant jeg Nootka.
SE BILLEDGALLERI FRA EVENTYRLIGE NOOTKA HER
FLERE SAKER OM DYR OG NATUR HER
|
