 |
| Marita Liabø i Skottland. FOTO: Privat |
|
ALLE ØKO-SAKER
Marita Liabø (35) er forfatter med flere bøker på samvittigheten, blant annet Tempus Fugit, om å reise. Før var hun en dum Lonely Planet-babe, men nå har hun lært.
- Fortjener du hedersnavnet økobabe?
- Jeg gjør mitt beste for å tilpasse meg og være minst mulig synlig i den kulturen jeg trer inn i. Når jeg kjøper kost, losji og transport, skal pengene helst gå direkte til lokalbefolkningen, og jeg er ikke lenger gnien. I mange år var jeg en ung og dum økobabe – en Lonely Planet-babe eller antiturist – som la igjen minst mulig penger, mens jeg kritiserte masseturismen. Nå ser jeg at ryggsekkturismen kan være vel så ødeleggende. Den er påtrengende og mindre lønnsom for lokalbefolkningen, som ikke sitter igjen med så mye mer enn følelsen av å bli beglodd. I dag gir jeg mer, og det er ikke lenger viktig å prute eller unngå å bli lurt. Jeg tar gjerne drosje i stedet for å gå, og jeg tar ikke bilder av folk uten å gi noe tilbake. Men fortsatt har jeg svært lite på ryggen; en økobabe trenger ikke mer enn to skift og en tannbørste!
FÅ SVAR PÅ DET VANSKELIGE SPØRSMÅLET: HVA ER EGENTLIG ØKOTURISME?
- Kvinner kjøper flest økoreiser – er de smartere enn menn? Eller mer Mor Theresa?
- Jeg tror ikke at kvinner er smartere, og det er ikke sikkert de er snillere heller. Personlig har jeg møtt flere reflekterte og idealistiske menn enn kvinner på mine reiser.
- Din siste økoreise?- Å kjøpe en økotur er foreløpig en fremmed tanke. Enn så lenge lager jeg mine egne turer, uten at jeg vil kalle dem økologiske. Da jeg var i Senegal for et par år siden, ble det mye vandring, haiking mot betaling, og mer eller mindre privat overnatting og bevertning. Jeg mener selv at jeg reiste relativt «rent». Jeg besøkte en dansk kvinne som drev økologisk gård, men prosjektet hennes var faktisk upopulært blant de lokale, som var mer opptatt av å skaffe mat enn å resirkulere papir og hermetikkbokser. Det jeg savner, er en obligatorisk flyskatt som kommer miljøet og menneskene i Karibia, Kambodsja, Sør-Afrika, Tanzania, Egypt, Peru og andre turistdestinasjoner til gode. Og den skal ikke være lav. Selv har jeg ofte flydd altfor billig.
- Hvor langt er du villig til å strekke deg – droppe et reisemål? Jobbe som frivillig?
- Jeg er etter hvert villig til å strekke meg langt. Etter å ha bidratt til blant annet å forsøple Kilimanjaro og drepe korallrevet i mange hav, vil jeg heretter gå utenom slitte turistmål.
HOLLYWOOD-STJERNENE KAPPES OM Å LEVE GRØNNEST
- Møter du forståelse hos de lokale?
- En gang, på en buss i Sri Lanka, ble jeg spurt hvorfor jeg tok buss, og ikke drosje. Jeg forklarte at jeg hadde spart lenge for å kunne reise i fire måneder, og at jeg hadde et stramt budsjett, men jeg klarte ikke å overbevise dem. Det å bidra til at lokalbefolkningen lærer mer om verdnes rikeste samfunn, er også et ledd i økoturismen.
- Holder det å kjøpe god samvittighet i form av f.eks. treplanting?
- Alle monner drar.
- Dine økotips?
- Spis det lokalbefolkningen spiser, drikk det de drikker, og trå der de trår. Følg deres råd og kulturelle koder, bo smått, spre pengene dine og bruk vann med måte; man trenger verken frottéhåndkle eller daglig såpevask, og man trenger ikke å skifte klær hver dag. Unngå først og fremst å gå på akkord med din egen samvittighet.
LES HVA ANDRE ØKOBABES MENER OM ØKOBABES:
WWF'S NINA JENSEN
P4'S LISE ASKVIK
DESIGNER ANNE CECILE RINDE
NRK'S BRITA GARDEN
|
