 |
| Amerikaneren Bob (95) flyttet fra California til Deìa etter krigen. - Her kunne jeg male, sier han. FOTO: Giuliano Bora |
|
 |
| Leila Ward finner som andre kunstnere ro og inspirasjon i Deià. FOTO: Giuliano Bora |
|
 |
| Joanna fra Chicago strandet i Deià for 26 år siden. Her er hun fortsatt og har kjeramikkverksted. FOTO: Giuliano Bora |
|
ALLE SAKER FRA SPANIA
Nummerskiltet er den eneste indikasjonen på at det bor folk innenfor. Tallene 23 står ved den lave og umalte tredøren. Det er her han skal holde til: Bob. Profet i eget land og en legende i levende live. Iallfall innenfor Deiàs lille bygrense.
– Hei, er du Bob? En liten mann med grått hår og skjegg åpner etter et par bank. Ansiktet er nysgjerrig og huden glatt som en barnerumpe.
– Ja, jeg er Bob, dessverre ingen ting jeg kan gjøre med det, humrer en lys mannsstemme på bredt amerikansk.
Balearene har i hundre år trukket til seg vagabonder og folk som ikke har funnet ro annet sted. Et fellesstrekk ved disse omstreiferne er at de gjerne har kunstneriske evner. På disse øyene finner de inspirasjon. Og mot til å slå seg til ro. Iallfall for en periode.
Deià ligger på Mallorcas østkyst. Den lille byen som ligger i høyden har omtrent 600 innbyggere. Bob, eller Robert Bradbury som han egentlig heter, er sannsynligvis den eldste gjenlevende fra første generasjon kunstnere i Deià. Han mangler fem år på å ha levd et helt sekel. Bob var allerede en godt voksen mann da han forlot Amerika. Likevel har han levd mesteparten av livet sitt her.
– Alt vokste så fort i California etter krigen, forteller Bob. Litt for fort for Bob og hans familie. De reiste til Europa, til Paris. Der fikk de nyss om Deià. Et sted hvor det skulle være godt å male.
– Vi kom hit i 1950. Da var dette bare en støvete liten landsby, mimrer Bob. Det var kun én eneste bil her, og strømaggregatet ga byen to timer med strøm om kvelden.
– Men det var «a good place to paint», slår Bob fast. Og her har han blitt, på sine to lånte rom en halvtimes kjøretur fra Palma.
STORBYEN PALMA
På gulvet er det ryddet plass til tre staffelier. Motivet er det samme: et tre i Deià.
– Det er noe med luften, sier Bob. Her har vi både fjelluft og luft fra sjøen, sier han for å forklare hva det er som inspirerer ham. Og holder ham ung.
I et lite atelier hvor det vokser frodig på utsiden, holder Bobs malerkollega Leila Ward til. 60-åringen kommer fra England. Hun skulle være her i to måneder. Nå har det gått 32 år.
– Her kunne jeg male, sier Leila. Hun deltar i ulike utstillinger, og hver fredag holder hun galleriet åpent for en gruppe turister som kommer i regi av den lille byens luksuriøse hotell «La Residencia».
Leila forklarer fremveksten av en kunstnerkoloni her med at det er naturlig at kunstnere trekker sammen.
– Det er et ensomt yrke å være kunstner. Jeg jobber alene, men jeg føler meg ikke ensom, for her har jeg et fellesskap med andre.
ANDRE BOHEMER SLÅR SEG NED PÅ IBIZA
Kunstnerne i Deià gjør ikke mye av seg. «Joanna de Deià», som hun kaller seg, er nabo til Bob. Hun er den eneste med døren til sitt keramikkverksted åpen ut til gaten. Joannas historie har sterke fellestrekk med sambygdingenes. Hun er en seiler fra Chicago som strandet på Mallorca for 26 år siden. 22-åringen skulle bare være her en vinter. Hun trengte noen til å varme seg, og siden har hun blitt.
– Deià er som en livmor, sier Joanna. Et sted hvor det vokser.
– Her har vi fjellene bak oss og havet rett under oss.
– Også healere som kommer hit føler det er mer energi i luften her enn andre steder, forteller Joanna.
ALT OM BALEARENE
|
