 |
| Opprinnelig var det ikke turister, men arbeidere og forsyninger til gruvene skytoget fraktet. Foto: Jenny Bull Tuhus |
|
 |
| Hodet verker og kvalmen bølger. Behagelig? Nei. Verdt det? Definitvt - høydesyke til tross. |
|
 |
| Togturen nærmer seg 4000-meters høyde. Foto: Jenny Bull Tuhus |
|
 |
| I det golde landskapet trives kaktusene godt. Foto: Jenny Bull Tuhus |
|
LES FLERE SAKER FRA ARGENTINA HER!
- Pust rolig.
Sykepleieren fester oksygenmasken.
Noen timer tidligere besøkte vi sykevogna som journalist og fotograf. Nå er jeg tilbake – som pasient. Hodet verker og kvalmen bølger. Behagelig? Nei. Verdt det? Definitvt.
”Tren a las nubes” (Toget til skyene) er en av verdens høyeste og mest spektakulære jernbaner, og enkel høydesyke glemmer man fort. Dessuten letter symptomene etter hvert som toget arbeider seg ned igjen fra klimakset på 4220 moh. Men, la oss starte med oppturen.
HER ER VERDENS BESTE TOGREISER
- Les mer!
- Coca! Fem pesos!
Energiske selgere avbryter stillheten på togstasjonen i Salta, Argentina. Klokken er halv seks og nattemørket hviler fortsatt over byen ved foten av Andesfjellene. Vi rasker med oss en pose coca-blader fra perrongen. I de to nordligste provinsene av Argentina er coca kultur og fullt lovlig å omsette. Bladene har som kjent en oppkvikkende effekt, og skal hjelpe mot alt fra dårlig fordøyelse til høydesyke, så syv kroner og femti øre virker som en god investering.
Bortsett fra selgerne er det få lokale å se blant alle de forventningsfulle turistene. Inntil vi finner setene våre. Midt i mot sitter et par eldre karer, og Saltas svar på Danny de Vito rekker jovialt fram hånda.
- Hei! Dette er min fetter Rogelio, og jeg heter Juan Martin. God tur!
PÅ FELGEN GJENNOM PATAGONIA
- Havari i ødemarka. Les mer!
Opprinnelig var det ikke turister, men arbeidere og forsyninger til gruvene skytoget fraktet. På begge sider av grensen mellom Chile og Argentina, langt inne i Andesfjellene, skjøt gruvedriften fart på slutten av 1800-tallet. Behovet for transport var stort. Planleggingen av en jernbane på tvers av fjellkjeden startet i 1906, men det tok mer enn 42 år, og flere menneskeliv gikk tapt, før linjen kunne åpne i 1948. Banen er en av verdens aller høyeste med selvgående lokomotiv, og har en lang og innholdsrik historie både som godslinje, rutetog og som turistattraksjon.
Ganske snart viser det seg at et levende kapittel tog-historie sitter rett fremfor oss – lavmælte fetter Rogelio.
- Jeg har ikke tatt denne jernbanen på 36 år. Ikke siden jeg jobbet her som kokk, sier han mens øynene dras mot vinduene.
Den gamle mannen har ikke tid til å miste mer enn nødvendig av utsikten.
TØFFERE ENN TOGET?
- Gjennom russland på siste klasse.
- Som kokk tilbrakte jeg dagene i dampen over kullkomfyren, og det var ikke snakk om å nyte landskapet. Den gangen var vi på skinnene i flere uker av gangen, og potetsekkene gikk unna. Det var mye og hardt arbeid.
Nå er det Rogelios tur til å bli servert. Smilende togverter deler ut frokostbrett med rykende kaffe og ferske wienerbrød. Ute lyser morgensola opp Valle de Lerma, den frodige høysletten som utgjør reisens første etappe.
- Se på tobakksplantene. Bør de ikke kuttes snart? skyter De Vito-kloningen inn.
- Jeg jobbet på tobakksfeltene her som guttunge, forklarer han entusiastisk og forteller like godt hele historien. Om de to fetterne som hang sammen hele barndommen, men som mistet kontakten da den ene flyttet til Sør-Argentina for mer enn 30 år siden.
- Jeg ville gjerne feire at vi har funnet hverandre igjen, og synes det var på tide at Rogelio fikk oppleve sin gamle arbeidsplass som passasjer. Så her er vi, sier han og slår begeistret ut med armene.
For selv om billettprisen er lavere for lokalbefolkningen enn for oss turister, er det ikke hverdagskost for vanlige folk å reise med ”Tren a las nubes”.
LES SISTE DEL AV SAKEN HER!
|
